<

Mellom kunst og virkelighet

Selv tittelen, "Transmisjoner og Kuplinger", vekker nysgjerrigheten i meg. Skulpturene er rare. Rare i den forstand at de er vansklige å plassere. Det har noe å gjøre med de mangfoldige materialene, men også med
den kjærlige bearbeidelsen, og med monteringen, og med størrelsene. Det meste bryter med vår tradisjonelle oppfattelse av skulptur.

Objektene er ganske små, og de er montert tett på veggen. Hvert enkelt så fullendt i seg selv, at det synes uten fastsatt dimensjon. Objektene kan blåses opp, og minner for eksempel om Per Inge Bjørlos organiske skulpturer, men de er også lykkelige som små. Kunstneren øser ut, som av et overflødighetshorn, og fleksibiliteten i monteringen og karakteren av ubestemte dimensjoner stimulerer denne følelsen av overflod.

"Transmisjoner og Kuplinger", og undertitler som "tripol" og "lader" forsterker assosiasjonene disse amorfe formene gir til funksjonelle og tekniske gjenstander. De minner om maskindeler med ukjent funksjon, men også
om organer. De er objekter i ingenmannslandet mellom det organiske og det funksjonelle, det kroppslige og det tekniske.

Skulpturene er lavmælte og lekent utfordrende i sin dualitet mellom det feminine og maskuline, både i uttrykk
og utførelse. Hvert objekt bærer denne dualiteten i seg. Her sammenstilles håndarbeid og håndverk
i tre, filt, metall, broderi, polyester og readymades. Objektene vekker håndens ønske om å berøre.

Og selvsagt leker Martine Linge alvorlig med annen kunst. Hun står i en tradisjon der blant annet Eva Hesse (1936- 1970) er et forbilde: Hesse beveget seg utenfor grensene for det figurative og det abstrakte. Hun gjorde opprør mot den rigide maskuliniteten som fremfor alt hersket i minimalismen, og dyrket i stedet det lavmælte, det innadvandte, men også det lekende absurde og groteske.
Mye av dette gjenklinger i Martine Linges arbeid. Sjelden har jeg sett så tilsynelatende lavmælte skulpturer fortelle så mange absurde historier om kunst og virkelighet.

Anne Schäffer