<

Membraner for stille lytting
Publisert 24. mars 2003 09:37
Dette må være en av de fineste utstillingene på Hå noensinne.

Trond Borgen

Martine Linges skulpturer kombinerer grundig og finslig håndverk med fantasieggende former som det er fullstendig umulig å plassere i en logisk og rasjonell sammenheng - det er en underliggjøring av trivielle omgivelser og materialer, så de antar en større betydning enn den som er åpenbar. Men denne betydningen er irrasjonell; den lar seg ikke forklare.

Vi har sett enkelte av Linges arbeider dukke opp på Høstutstillingen, erotisk ladet eller med en aura av mystikk som har plassert dem blant de relativt få kunstverkene som blir husket i lang tid etterpå. Der går en linje fra surrealistenes absurde kombinasjoner av kjente elementer på 1920-tallet og Eva Hesses frigjørende form- og materialeksperimenter i sekstiårene til Linges skulpturer, som både virker organiske og mekaniske på én gang.

Er det indre organer vi ser, eller redskaper og maskindeler? Er de store arbeidene en målestokk for menneskets fysiske kropp, eller er de beholdere for den menneskelige pust? Kan åndedrettet fanges, fastholdes og formes?

De åtte større skulpturene i serien «Pust» virker alle kroppsrelaterte, samtidig som de hele tiden unnslipper en slik kategorisering. F.eks. kan « (taler)» både antyde en torso, en meteor fra verdensrommet og en svevende sky, og den har en tut som lar pusten slippe ut og inn, som om den kan tømmes og fylles med luft.

Linge skaper en stram romregi i låvens lyse rom, mens hun anvender mørket som et bevisst regigrep oppe på loftet over: De to utstillingssalene er som to motsatte verdener. På loftet har hun plassert én eneste skulptur, « (o)», en stor, rød flettverkskule i tre, badet i et teatralsk lys og ellers omgitt av mørke. På åpningsdagen ulte den sterke vinden gjennom loftets glisne vegger og bidro til å gjøre dette til en eksistensiell opplevelse: Du ble et lite menneske inne i en metafysisk installasjon, i de Chiricos ånd: Hva er meningen med denne store kulen - og hvordan er den kommet hit? Er det guder eller giganter som har lagt den fra seg her?

I serien med mindre skulpturer, kalt «Transmisjoner og kuplinger», skaper Linge en prekær balanse mellom det organiske og det maskinelle, det menneskelige og det tekniske. Det er denne særegne kombinasjonen av kroppsnærhet og fremmedgjøring som rommer den helt spesielle underliggjøringen av tilværelsen som er så sentral i Martine Linges skulpturelle verden. En viktig grunn til at dette virker så sterkt på betrakteren er hennes omsorgsfulle bearbeidelse av sitt hovedmateriale, tre.

Hun framhever i treet alene - og i kombinasjon med andre materialer som filt, gummi, glass, papir og porselen - skulpturenes sensuelle kvaliteter - ja, det er som om hun forvandler både menneskekroppen og menneskets fantasi til fetisjer - en erotisering på et høyst indirekte, men likevel svært slående plan.

Her kan du fortape deg i fine, sensuelle håndverks- og materialkvaliteter, og i kombinasjoner av materialer, foran hver eneste av disse små skulpturene. For her må du stanse opp i det travle hverdagsmaset og omstille sanseapparatet: Disse skulpturene innbyr til en undring over kunstens fascinerende uforklarlighet; de blir membraner for stille lytting.