<

FORANKRING OG UTVIDELSER
- refleksjoner over Martine Linges skulpturelle prosjekt forlengelser

Martine Linges tredimensjonale kunst er presis, sanselig og fabulerende. På en finstemt måte forenes både noe tydelig og noe motsetningsfylt. I forlengelser tar hun utgangspunkt i ting vi assosierer med hjemlige omgivelser. Ved å bearbeide stoler, bord, skap, tekstiler og andre ting utvider hun dem språklig og metaforisk. Objektene i forlengelser befinner seg mellom det realistiske, poetiske og uutgrunnelige. Her veves helheter og fragmenter sammen, gjennom likhet og forskjell, nærhet og avstand. Beveger vi oss inn i dette materielle universet avdekkes et helt nettverk av fortellinger. Noen er fulle av dagslys, andre er mer hemmelighetsfulle og mørke.

KONTAKTFLATER
Møbler og løsøre hører med i livene våre, og fyller gjerne ulike roller i tid og rom. De kan hjelpe til med å gjøre tilværelsen ordnet og rasjonell, og være viktige bidrag i en identitetsbygging. De er både nødvendige og estetiske, konkrete og symbolske. Vi er i det hele tatt i regelmessig kontakt med ting. Kroppene våre tar på, sitter på, hviler i og ikles dem. I spennet mellom nødvendighet, ønsker, lyst og behov utvikler vi en kroppslig hukommelse og orienteringsevne. Vi har en fysisk og følelsesmessig kompetanse, som vi ofte tar for gitt eller ikke er bevisst at vi har. Overfor Linges objekter er det disse menneskelige erfaringene vi møter i oss selv. Som hun selv sier: ”tingene forankrer oss i verden”. Tingene kobler seg opp til kroppene våre, organiserer og forlenger dem.

Håndverket er viktig for henne, og omtanken hun gir materialene og formene medvirker til å vekke oppmerksomheten hos oss. Vi fanges inn av bearbeidete, skinnende overflater og overraskende sammenføyninger, av vakkert integrerte stoffer, underlige gipsavstøpninger og treverk eldet med verdighet. Hun går inn i en åpen og nærværende dialog med sitt utvalg, og fører varsomt til sin egenartete visuelle puls. Tittelen forlengelser viser til at tingene er mer enn summen av sine materialer og bruksverdier. De ekspanderer utover sine fysiske grenser og bidrar til et helt kompleks av ulike mentale kretsløp som utfordrer vår evne og vilje til erkjennelse og innlevelse.

Å GI NOE TID
Arbeidene i forlengelser innehar en aura av intens stillhet og tilstedeværelse. De tar tid.
I Linges kunst er derfor det å lytte en aktiv og deltakende handling, ikke en passiv og tilbaketrukket aktivitet. Å være lyttende overskrider her selve hørselssansen. Det handler om å være bevisst tilstede og virkelig kjenne etter hva akkurat det kan bety. I ”Landskap (eget rom)” for eksempel får vi muligheter til å gå inn i en slik opplevelse. Å sitte stille med det flommende tekstilet i fanget og la nål og tråd langsomt lage linjer over stoffet blir som en døråpner til både en ytre og indre topografi. Her blir vi en del av noe større, som om vi
møter en tilstand uten faste grenser.

”Bord V (rekonstruksjon)” har også i seg spor av noe uendelig. En mørk, metallisk bordflate er perforert med mange lysende hull. På denne ligger et sammenkrøllet papir surret inn av strikker, halvt morkne og oppsmuldrete. Ser vi nærmere etter oppdager vi at dette papiret er et verdenskart. Klumpen er kloden vår. Kjøkkenbordet er med ett blitt åstedet for en større arena. Den lille flaten blir både en stjernehimmel og en slags avgrunn. Dette melankolske møtet glemmer man ikke så lett.

I ”Bord II (landskap)” kommer det lyttende fram på en direkte, men tvetydig måte. Et avstøpt øre vokser ut av en svulmende organisk form, mens det nærmest strever for livet for å holde balansen, plassert som det er langs kanten på et skjevt trillebord. Som om alt dreide seg om dette ene - å fange inn mest mulig av omkringliggende lyd.

VISUELL METODE
Det litterære begrepet underliggjøring er interessant i møtet med forlengelser. I litteraturen handler dette om ulike strategier for å skape et litterært språk som avviker fra dagligspråket. Gjennom bildeskapende virkemidler, som metaforer, vil man kunne oppleve uventede sider ved både språket og verden. Slik skapes nye fortellinger. Når Linge griper inn i tingene gjør hun noe lignende, og utfordrer oss både visuelt og verbalt. Når hun i ”Stol (lytter)” tilføyer en slags lyttende trakt festet på en ellers ordinær stol, skjer det noe med vår lesning. Hun lar oss se dette møblet slik vi aldri før har sett det. På denne måten viser hun at selv i tilsynelatende ukompliserte omgivelser finnes et annet og potensielt språk enn det vi vanligvis gir plass til. Også ”Jakke (venter)” åpner opp dette. Skulpturen er i utgangspunktet bygget på en kombinasjon av gjenkjennelige objekter: en skjermbrettramme, en kleshenger og en jakke i filt med velformet snitt. Ermene på jakken er overdimensjonerte og henger tungt ned mot
gulvet. Hver ende avsluttes av to store halvrunde, lukkede former. Denne jakken er ubrukelig som plagg, i stedet står vi overfor noe som kan minne oss om en slags (av)ventende kropp. Den gir et behersket, nesten passivt inntrykk, men vi fylles likevel av en ubestemmelig uro.
Det er som om vi ikke kommer inn under huden på dette plagget, samtidig som det heller ikke lar seg avfeie.

SPOR OG OVERLEVERINGER
Linges tilføyelser og bearbeidinger bidrar til dialogen med alle tegn de gjenbrukte tingene bærer på. For mennesker etterlater seg spor, som riper langs et ryggstø, brister i glass eller kutt i bordplater. Vi kjenner ikke årsakene til at dette har skjedd, ei heller hvilke store og små dramaer som kanskje utspilte seg. I ”Krakk I (venter)” og i ”Krakk II (stabler)”
vitner gropene i setene om at noen har vært til stede over tid, og de materielle tilføyelsene blir således søkende tolkninger av disse små, men viktige etterlatte tegnene. Våre erfaringer flettes interagerende sammen med de handlingene objektene viser fram, både de som skjedde før kunstnerens tid, og de hun selv har bidratt med. Dette danner en egen etterklang i møtene mellom oss og tingene. Slik nærmer vi oss forlengelser ikke bare med hodet, men også med kroppen.

Implisitt åpner Linge opp for spørsmål knyttet til hva det hverdaglige og hjemlige kan innebære. Vi liker å tenke at hjemmet er stedet vi kjenner, og at det gir oss forutsigbarhet. forlengelser mer enn antyder at det finnes dulgte sider, og at de kjente rommene er alt annet enn endimensjonale og transparente. Den erotisk ladede tungen som troner på toppen av det tvetydige gipsobjektet i ”Kabinett (vokter)” lager dermed en imaginær og ubehagelig revne i enhver entydig forestilling om de nære omgivelsene.

Fra tidligere å ha fungert som konkrete elementer i private rom, er tingene i Martine Linges hender blitt besjelete objekter, fylt med assosiasjoner til menneskets psyke og kropp. Arbeidene oppleves som sammensatte tilstander der relasjonelle elementer spiller sammen eller bryter mot hverandre. Hver og en av dem danner en hendelse. De er lesbare på flere måter, med mange innganger og perspektiver. Slik kan de oppfattes som en tredimensjonal og visuell poesi, mulig å gripe inn i med den tyngde og livskunnskap betrakteren har med seg. Selv om hvert arbeid i forlengelser er et avsluttet hele, forbindes alle mer eller mindre sammen i en subtil flerstemmighet. Som om rommet de er i ”møbleres” på nytt.

Anne Karin Jortveit